OSLO: Torsdag 15. mars utgis den norske versjonen av Jo Nesbøs Macbeth, og de første anmeldelsene er allerede klare.

Under tittelen «Forrykende!» triller VGs anmelder Sindre Hovdenakk terning 5 og skriver:

– Resultatet er en ganske lang, kanskje vel lang, bok. Det er ikke noe nytt når det gjelder Nesbø. Men det er også noe dypt besettende både ved handlingen og ved de fleste av karakterene vi møter, som gjør at spenningsnivået stort sett holder seg på topp.

Adressas Ole Jacob Hoel gir samme terning og kaller romanen en apokalyptisk triumf, mens Fredrik Wandrup i Dagbladet kaller den mesterlig og feberhet.

Erik Bjerck Hagen i Aftenposten er imidlertid ikke like begeistret og mener boka faller sammen etter en lovende start.

– Hvem trenger side på side med Nesbø-prosa for å få et matt gjenskinn av hva Shakespeare gjør på et par linjer?, spør Hagen.

Kjente godt Macbeth fra før

I et intervju med NTB forteller Jo Nesbø om sin umiddelbare reaksjonen da spørsmålet om å gjendikte Shakespeare kom.

– Jeg tenkte: Takk for at dere spør meg, men nei takk. Jeg liker ikke tanken på å skrive fram noe som ikke kommer fra meg selv.

Nesbø er en av flere forfattere som i 2014 fikk i oppdrag av det britiske forlaget Hogarth å lage sin versjon av et Shakespeare-drama. Han er i selskap med forfattere som Margaret Atwood, Anne Tyler og Jeanette Winterson.

Men da han skjønte at han kunne få «Macbeth» stilte det seg annerledes. Han forklarer til NTB:

– Jeg vokste opp med Ibsen, ikke Shakespeare, men akkurat «Macbeth» hadde jeg et forhold til. Først gjennom Roman Polanskis film fra 1971, siden gjennom en norsk oversettelse. Historien gjorde et voldsomt inntrykk på meg.

Nesbø sier seg enig i at Macbeth har noe av det samme i seg som Harry Hole.

– Begge starter som protagonister som vil godt, men som korrumperes både utenfra og innenfra. Men der Harry Hole befinner seg i et grenseland, så tar Macbeth skrittet fullt ut.

-Temmelig røft

Den nyoppståtte Macbeth beveger seg rundt i en navnløs by på 70-tallet. Byen har trekk av både Bergen og Glasgow, og det nikkes stundom også mot 70-tallets Manhattan.

– Mange tenker på 70-tallet som en vakker tid med etterdønninger av Summer of love. Man tenker materiell fremgang og idealisme, sier forfatteren. Som legger til at egentlig var 70-tallet temmelig røft, med kald krig, atomfrykt, forurensing, arbeidsledighet, narkomani og høy kriminalitet i de store byene.

Han lar Macbeths hjemby preges av narkobaroner, politisk korrupsjon, heroin og nedlagte fabrikker. Og makta ligger ikke på rådhuset, den ligger på politimesterens kontor og hos bakmennene i narkotikatrafikken. Macbeth er politimann, men er han til å stole på?

– Makt og maktspill er spennende å utforske. Hva skjer når personlige ambisjoner blir stilt opp mot moralske prinsipper? Er du villig til å kaste moralen over bord bare belønningen er stor nok?

Sterk kvinne

Den virkelig drivende faktoren i Macbeths liv er en kvinne.

– Macbeths eldre kjæreste, kasinoeieren og den tidligere prostituerte Lady, er den sterkeste av de to. Hun er en overlever som drives av behovet for å endelig bli en respektert kvinne, som ingen lenger kan tråkke på. Hun er en forretningskvinne som ser den økonomiske fordelen av å få Macbeth inn som politimester.

Om selve skriveprosessen forteller Nesbø:

– Jeg måtte fortelle på min måte, så det første jeg gjorde var å ribbe fortellingen for den shakespearske poesien til jeg sto igjen med bare rammeverket. Dette har jeg imidlertid vært tro mot.

Han legger til:

– Jeg har alltid opplevd at det er noe haltende ved «Macbeth» som fortelling, men hver gang jeg endret noe i selve oppbyggingen, raste det sammen. Og jeg skjønte etter hvert at «Macbeth» skal være haltende, at det er det uavklarte, det som gir rom for tolking, som fascinerer oss sånn ved stykket.

– Det er en grunn til at «Macbeth» er en klassiker.