Vivi Sunde og Teatret Vårt varmebehandler kulden og fjernheten til noe smertefullt nært og glødende intenst. Sterkt teater, sterke sceneprestasjoner og et betagende katastrofebilde.

Opplevelsen

Joda, det er teater med sine lydmessige utfordringer. Særlig i de innledende scener, der vi sofavante gjerne kan tenke oss en volumbryter.

Men etter hvert er det som om hele stykket vokser på alle måter. Og det lette, tilforlatelige, flate og statiske ved et besøk fra en mor åpner et smertehelvete som suger oss inn i seg. Vi føler mer og mer alltings iboende vondskap med dobbeltkommunikasjon og uhørte rop.

Scena

Scenografisk fylles vi først av en svimlende forundring. Men den kubistisk oppbygde dreiescena fungerer flerdimensjonalt; du sitter der og aner noe bakenforliggende, uforløst. De lydmessige bærende elementer er også tilrettelagt på snedig vis. Av og til aner man virkelig at det teatertekniske må være på stell for at det skal fungere sømløst og umerkelig. En stor honnør til folkene «bakom»!

Stykket

Stykket vokser både på scena og inn i oss. Historien projiseres med dynamikk, der løse tråder, hint og usammenhengende enkelthendelser veves sammen til et mer og mer komplett bilde av en følelsesmessig fortapt familie.

Glitrende monologer og replikkvekslinger gir betrakteren tilstrekkelig rom for å synke inn i foldene, til å fatte det forutgående. Spillet er ikke kun pianospill, men et spill om liv og død, hat og kjærlighet, tro og mistro, fortielser og utbrudd. Bitende med Ingmar Bergmans hardtslående eksistensialisme.

Skuespillerne

Det som gjør at vi oppsøker en teaterscene er skuespillerprestasjonene. Vivi Sunde spiller blendende sterkt her, også når Charlotte skal være på det mest distanserte, ufølsomme, sjølopptatte og sjølopphøyde.

Charlotte-figuren er sterkest når hun er svakest, i sjølerkjennelsens kollaps og i sin retrospektive dans mellom hendelser, personer og elementer som har formet henne.

Sunde spiller med en styrke som plasserer henne helt naturlig inn i diva-rollen, og med ettertenksomhetens bitre sårhet. Der filmen har sin Ingrid Bergman har Teatret Vårts Høstsonaten sin Vivi Sunde.

Johanna Mørck er svært troverdig og nær i rollen som datter Eva, og hennes spill er helt klart med på å heve denne teateroppsetningen til noe av det sterkeste Teatret Vårt har servert. Med fasettert dybde, tydelig og sterk med sin sårhet og frastjålne livslykke.

Vondt understøttet av ektemann Viktor (Bjørnar Lisether Teigen), som i denne settingen representerer normaliteten, om enn i en «skviset» posisjon i all sin milde velmenthet. Endelig «smertebarnet» Helena, der Michelle Heedal spiller katalysatoren for alt som holder kunstneren, mesterpianisten, vellykkethetsikonet og moren på avstand fra virkeligheten. Sterkt! Som alt annet ved denne oppsetningen fra Teatret Vårt.

Høstsonaten vil gi mange en stor aften!