Bok:
«TØRST»
Av: Jo Nesbø
Forlag: Aschehoug
Verdenslansering: 21. mars 2017
Sider: 527
Terning 6
Anmeldt av: Marit Heiene
Endelig. Etter fire år er Harry Hole tilbake. Og endelig har han funnet hverdagslykken, med sin Rakel og stesønn Oleg. I den 11. romanen om den alkoholiserte antihelten er den legendariske drapsetterforskeren tørrlagt, har sluttet i oslopolitiet og foreleser på Politihøgskolen.
Men Harry kommer ikke inn i handlingen fra start. Etter en prolog med tråd til «Politi», med en bestialsk drapsmann på frifot, innledes begivenhetene i «Tørst» med en Tinder-date på Jealousy bar på Grünerløkka. Den første av flere Tinder-dater som skal vise seg å ende med drap på mest bestialske vis. Stikkordet er vampyrisme...
Det er da Hole innkalles til Voldsavsnittet igjen – og dermed også til kontakt med egen tørst, i flere betydninger av ordet. En tørst – om enn etter ulike ting – han har felles med den han jakter på. En tørst av typen som aldri kan bli tilfredsstilt, og som kan bryte ned eget og andres liv.
Forfatteren har en sterk fascinasjon for menneskesinnet og dets uutgrunnelighet, både friske og syke sinn. Det gir en psykologisk dybde som skiller Hole-serien fra krimromaner flest. Unntatt Karin Fossum, da. Ingen tegner troverdige psykologiske portretter av drapsmenn og -kvinner slik hun gjør, knyttet til drap av den typen som faktisk skjer i Norge.
Men sjøl om drapsmetoden i «Tørst» er høyst usannsynlig statistisk sett, greier Nesbø med fortellermåte og faktainfo å få meg til å tro på det utrolige. Vi har jo også erfart det her i landet – at det fullstendig usannsynlige kan skje.
For å gjøre det klart: Jeg er imponert. Jeg vet jo fra de ti foregående Hole-romanene at Nesbø kan sitt fag, et fortellerfag han bok etter bok har finslipt til mesterskap. Og i «Tørst» er dette slående. Det som imponerer meg mest, er hvordan så mange ulike tråder flettes i hverandre uten å briste, og uten å miste nerven. Det gjelder spenningen, som - med ett unntak - holdes til siste slutt, med små og større «hoppe i stolen»-øyeblikk i en mesterlig oppbygd dramaturgi. Det gjelder handlingen. Det gjelder detaljer som nennsomt plantes, og får større betydning senere. Og det gjelder interessant faktainfo i passe doser.
Musikeren Nesbø boltrer seg for øvrig gjennom romanen med musikalske referanser som gir en ekstra dimensjon for lesere som hører låtene for sitt indre øre.
Språklig er «Tørst» en fryd. Nesbø leker med språket og med leseren, unngår klisjeene, og skriver med en rytme og variasjon som danser avgårde. Overgangene fra scene til scene er elegante, her er mye av filmmanusforfatterens jobb alt gjort. Det gjelder også måten Nesbø forteller på – konkret, detaljrikt, lett å se for seg. Flere av Nesbøs romaner er filmatisert, men den første med Hole – Snømannen – har premieredato 13. oktober. Den kan bli opptakten til en lang serie der «Tørst» ikke blir den minst spennende.
Som nevnt var det spesielt ett sted jeg ikke synes funket så bra. Det gjelder en scene som burde være høydramatisk, men virket konstruert. Men i all hovedsak biter den elegant fortalte – og grusomme – historien seg fast fra start til slutt, slik Hole biter seg fast i jakten på vampyristen og ikke slipper før – ja, det får dere finne ut sjøl.
Og med norgeshistoriens høyeste førsteopplag for en roman – 300.000 – er det neppe noen dristig påstand at «Tørst» vil bli hyppig diskutert i spisepauser og rundt middagsbord landet rundt i dagene som kommer. Da gjelder det bare å ikke miste appetitten...
