Og derfor var den danske musikeren, bosatt i Trondheim, på besøk i Molde denne uka – for å jakte den beste akustikken.
– Jeg har jo spilt i Storyville flere ganger, og liker meg godt der, men det er spennende å se på nye muligheter, sier Mette Rasmussen, og kikker seg rundt i kulturskolens nye formidlingssal.
– Veldig stor, fin og ny skole! Og jeg liker dette rommet godt. Det er veldig åpent. Nå gjenstår det å teste klangen, sier Rasmussen, og henter fram saksofonen i det kulturskolerektor Ingvild Aas kommer inn i salen.
– 0,9 sier hun.
– 0,9 hva...?
– Det er er etterklangstiden i salen. 0,9 sekund. Egentlig ville vi ha 1,4. Kan hende vi kan forlenge den litt ved å tette til, sier Aas.
Samarbeider med kulturskolen
At salen kan bli scene under Moldejazz synes kulturskolerektoren er stas.
– Vi har jo samarbeidet med festivalen gjennom mange år, og bistått blant annet med øvingslokaler, sier Aas.
– Og med bookingene som er gjort i år, med mange nye sammensetninger og samarbeid – bare tenk på prosjektene til Vijay Iyer og Pat Metheny – blir det virkelig behov for det, sier Moldejazz-prosjektleder Therese Østby Haugen.
De to ser for seg at samarbeidet kan forsterkes ytterligere – og er fulle av idéer.
– Det er viktig å rekruttere nytt og yngre publikum. Kanskje kan vi invitere kulturskoleelever til min konsert, hvis vi har den her, sier Rasmussen.
Stor fan av Moldejazz
Det unge frijazztalentet, kjent for sine eksperimenterende spilleteknikker, er aktuell med to prosjekt under årets Moldejazz. Hun skal spille med Pat Metheny og Jaga Jazzist. Og: Hun får sette sammen sitt eget drømmeband.
– Jeg tar med pianist Craig Taborn, harpespiller Zeena Parkins og bassist Barry Guy, sier Rasmussen.
– Hvorfor denne sammensetningen?
– Jeg tror det blir en interessant kombinasjon. At det vil gi noen assosiasjoner – og både gi mening, og virke pirrende, sier Rasmussen.
Hun har bodd i Trondheim i over sju år, helt siden hun tok siste året av musikkutdannelsen der.
– Jeg er stor fan av Moldejazz. Det er en unik jazzfestival. Å arrangere den i slike fantastiske omgivelser, er helt vanvittig. Kunstnerisk er ikke festivalen redd for å gå i ulike retninger. Det er ikke alle som tør å ta et slikt ansvar, sier Rasmussen.
Før hun løfter instrumentet til munnen og blåser til, mens hun beveger seg framover på gulvet.
– Jeg er veldig fornøyd. Utrolig god akustikk, sier Rasmussen, som ikke vil ta en avgjørelse om scene på stående fot.
– Nå skal jeg tenke meg godt om. Men at konserten vil passe godt inn her, er jeg helt sikker på.
