Kulturstoff skårer dårlig på nett. Det viser lokalaviskonsernet Amedias undersøkelse og den enkelte redaksjons lesertall. Og det viser mange av nettavisene landet over, som har få – eller ingen – kultursaker på front.

Noe av den samme tendensen ser vi i Romsdals Budstikke. For å ta noen ferske eksempler: Anmeldelsen av Vidar Kvalshaugs nye novellesamling, «Alt på stell», publisert på pluss (kun tilgjengelig for abonnenter), ble lest av 48 unike lesere. De brukte i gjennomsnitt 1 minutt og 9 sekund på lesingen. Samtidig hadde det personlige intervjuet med Kvalshaug 632 unike lesere. Saka var også plusset, og ble godt presentert og frontet på Rbnett. For en pluss-sak hos oss er 632 lesere et godt tall. Og det viser at langt flere vil lese et dybdeintervju med forfatteren enn kritikk av verket.

Digitaliseringa av journalistikken har gitt oss god oversikt over leservaner, og flere svar – men også mange spørsmål. Alle redaksjoner klør seg i hodet over de samme problemstillingene: Hvordan skal vi best presentere stoffet vårt digitalt? På hvilke tidspunkt lønner det seg å publisere hvilke typer saker? Hvordan skal vi best title og vinkle saka? Hva skal vi plusse – altså kun tilby våre abonnenter – og hvilke skal vi legge ut åpent, slik at de kan leses av alle? Hvordan skal vi møte trenden der stadig flere leser nettavisa på mobilen? Og – i hvor stor grad skal vi ta hensyn til klikk kontra viktighet og samfunnsmessig betydning? Foreløpig er det ingen som har en god fasit.

Alle som jobber med og er opptatt av kulturjournalistikk – sikkert også mange kulturaktører – ser med bekymring på utviklingen. Det kan virke som overgangen fra redigert papir til nett har vært tyngre for kultursaker og kulturkritikk, som vi vet blir lest på papir, enn for andre stoffområder. I en tid der avisene nedbemanner og det blir færre journalister i redaksjonene, er kulturjournalistikken både på nett og papir under særlig press. Flere av de store avisene har helt eller delvis kuttet anmeldelser og kritikk. Det er trist. Og det får konsekvenser. For den nasjonale debatten, for kulturlivet sjøl – og for den enkelte leser.

Det kan være nærliggende å konkludere med at kulturstoff på nett ikke er noe folk vil ha. Men jeg tror ikke det er så enkelt. Og det er for tidlig å fastslå. Kanskje er kulturjournalistikken på nett umoden. Kanskje vil vi utvikle leservanene våre og etter hvert lese lengre og mer reflekterende artikler på skjerm. Og i leser- og klikktallene finnes lyspunkt. Gode nyheter, intervju og historier fenger, sjøl om det står prefikset kultur foran. Saker om de store begivenhetene som angår mange – som Moldejazz – scorer høgt. På saker der vi sjøl setter agendaen, er kritiske og skaper debatt, opplever vi også god respons.

Aktørene i kulturlivet har veldig høye forventninger til avisa. Det er bra. Og samtidig en utfordring. Utviklingen får betydning for kulturdekningen i Romsdals Budstikke. Vi er opptatt av annonseinntekter og klikk, men det alene kan ikke styre oss. Vi skal lage de kultursakene vi mener er viktige, som vi finner sjøl, og som engasjerer, skaper debatt og får konsekvenser for flere. Så skal vi fortsatt anmelde lokal litteratur, musikk og teater. Det er en del av oppdraget vårt. Men vi må prioritere hardere. Og si nei til flere.

Slikt sett er tallene også en beskjed til kulturjournalistikken om å skjerpe seg. Tida for «bestilte» forhåndsomtaler er forbi, og refererende dekning av kveldsarrangement er forbi. Heldigvis. Det kan Facebook ta seg av.

I stedet bør vi være tålmodige og konsentrere oss om å lage og presentere god kulturjournalistikk på nett. Som folk vil lese. Og betale for.