Etter premieren på «Tilnærmet lik» lørdag fikk Teatret Vårt to anmeldelser. «Så godt at det gjør vondt», skrev lokalavisa Romsdals Budstikkes anmelder Ole Foss og ga terningkast seks. «Humoristisk og treffsikker kritikk av kapitalismen, eit politisk teater for vår tid», mente Amund Grimstad, som anmeldte Khemiri-stykket for Klassekampen.

– For teatret er det viktig å bli sett. Markedsmessig er lokalavisa viktigst, men vi vil selvsagt også bli sett på nasjonalt plan, sier informasjonsleder Rolf-Inge Pedersen Hjelseth ved Teatret Vårt.

Kritikk viktig for debatten

Han opplever nedskjæringer og manglende ressurser i mediebransjen stadig sterkere.

– For fem-ti år siden anmeldte Dagbladet, VG og Aftenposten våre forestillinger. Nå skjer det bare unntaksvis, på grunn av ressurssituasjonen. Institusjonen vår blir ikke fulgt opp på samme måte som tidligere, heller ikke lokalt, sier Pedersen Hjelseth.

– Hvilken verdi har det for et teater å bli anmeldt?

– Det har stor verdi for institusjonen, at den blir lagt merke til, men også at arbeidet vårt blir vurdert. God kritikk, enten den er positiv eller negativ, kan vi ha nytte av også, sier informasjonslederen.

– Hva betyr det for publikumsresponsen at Tilnærmet lik har fått to gode anmeldelser?

– Det er litt tidlig å si. Gode terningkast er bevis på at vi har lykkes. Men like viktig er selve innholdet i teksten. Hvordan vi blir analysert, sier Pedersen Hjelset som mener kunstkritikk er nærmest fraværende i mediebildet i dag.

– Hva skjer dersom kunstkritikken forsvinner?

– Godt spørsmål. Kunstkritikk bidrar til debatt og meningsutveksling. Det vil falle da falle bort, sier Pedersen Hjelseth.

Anmelder for Klassekampen

Frilanser Amund Grimstad har anmeldt teater siden 1978 og sett mellom 700 og 1000 forestillinger.

– Jeg prøver å dekke regionen. De tre siste årene har jeg sittet i Hedda-juryen, og har dermed hatt økonomi til det. Men nå har jeg ikke store reisebudsjettet. Klassekampen har ambisjoner om å være en riksdekkende kulturavis, men er også en nisjeavis med begrensede midler, sier Grimstad, som er frilanser bosatt i Trondheim. Han anmelder forestillinger ved flere teater for Klassekampen. Anmeldelsene publiseres også på bloggen hans i etterkant.

– Hvorfor er det viktig å anmelde forestillinger ved regionteatrene?

– Fordi det ikke er slik at alt det bra foregår i Oslo. Tvertimot. Ved Rogaland teater finnes noen av landets beste skuespillere. Valborg Frøysnes, som fikk Hedda, var ved Teatret Vårt i mange år. Nå er Barneteatret Vårt nominert. Og landets beste kvinnelige skuespiller, Hildegunn Eggen, finner du ved Trøndelag teater, mener Grimstad.

– Hva tenker du om situasjonen, at medie-Norge ikke har råd til kunstkritikk?

– Det er stusselig. Og det er ikke en gunstig situasjon at man må ha verv i Hedda-juryen for å anmelde regionteater, sier Grimstad.

Motstrøms-avisa

Mari Brenna Vollan er fungerende kulturredaktør i Klassekampen. Hun forteller at avisa er opptatt av å trykke kritikk av kunst også utenfor Oslo.

– I teatersesongen vil jeg anslå at vi har tre-fire anmeldelser fra regionteatrene på trykk i måneden, sier Vollan, og legger til:

– De siste årene har vi styrket kulturavdelingen. Nå er vi sju faste i redaksjonen, og vi har tre faste anmeldere på teater og tre på kunst. Vi har satset mer på kunstkritikk og essays, og opplever at det engasjerer, sier Vollan.

– Dere går motsatt vei av alle andre. Hvordan klarer dere det?

– Ja. Det er en tendens at kulturstoff får mindre plass i de andre avisene, og vi vil ta ansvar der. Så det blir det satt av ressurser til,  sier Vollan.

Fra 2014 til 2015 opplevde Klassekampen en opplagsøkning på nesten 2.400, til 21.648.

– Det skyldes nok at vi først og fremst satser på journalistikken vår. Vi har for eksempel ikke brukt ressurser på en stor digital satsing, og sånn sett kan du godt kalle oss motstrøms, sier Vollan.

Må ha nasjonal debatt om teater

Lillian Bikset, teater- og showanmelder i Dagbladet og i flere tidsskrift, anmeldte Labyrint for Dagbladet i Ålesund i mai.

Men:

– De siste fem årene har det blitt stadig mindre resing på grunn av budsjettkutt. Samtidig har det blitt stadig mer reising det siste året fordi jeg sitter i Hedda-juryen, sier Bikset, og legger til:

– Enkelt sagt koster en reiseanmeldelse det samme som to Oslo-anmeldelser.

– Er det en problematisk kobling; å sitte i Hedda-juryen samtidig som man anmelder?

– Nei, for begge jobbene handler om å bruke sitt kritiske blikk. Men det er problematisk at anmeldere ikke får reist.

– Hvorfor?

– Fordi den nasjonale teatersamtalen bare bli en delvis nasjonal samtale, fordi vi er så få. Det er problematisk at ikke flere aviser er i stand til å ta seg råd til å sende kritikere landet rundt. Og at de er avhengig av ekstern støtte, fra Hedda-juryen – Norsk teater- og orkesterforening – til noe som burde vært en selvfølge.

– Hva tenker du om framtida til kunstkritikken?

– For min egen del, tar jeg ett år av gangen. Overordnet håper jeg det vil komme en endring. Samtidig ser jeg ikke at det økonomiske hverdagen til mediebransjen skal snu.

– Men er det så farlig, da? Hvorfor trenger vi kritikken?

– Vi trenger uavhengige fagmennesker som kan gi perspektiv utover det markedsavdelinga gjør. Vi går glipp av en faglig diskusjon som ikke kan erstattes av facebook, sier Bikset.