Allrapp!

Jeg har etter hvert blitt såpass gammel at jeg har fulgt hiphop siden begynnelsen. I hvert fall siden sjangeren ble populær. Etter Grandmaster Flash på tidlig 80-tall ble Public Enemys ”Fear of a Black Planet” og N.W.A sine politiske standpunkt på sent 80- og tidlig 90-tall en stor vekker for meg.

Rapperne tok for seg de sosiale problemene afroamerikanerne i USA møtte, og de hadde et budskap. Dessverre tok vestkystrappen mer og mer over, og det hele begynte å handle mer om å ha mest mulig nedverdigende kvinnesyn, storskjerm-tv-er, biler og bling.

Her i Norge begynte de første rappbandene å dukke opp på tidlig 90-tall, men norsk hiphop ble aldri stort da. Publikum kjente seg ikke igjen i virkeligheten som rapperne beskrev. Storby-Oslo med gjenger og kriminalitet? Slutt og tull da. Gi oss Ståle Stil i stedet!

I dag har derimot mye av grumset som de norske rapperne ville ta tak i kommet mye mer fram i dagen. Derfor kan man relatere seg mer til hva Karpe synger og rapper om. I tillegg oversvømte rappen MTV på 90-tallet, og dagens generasjon har fått hiphop inn med morsmelka, slik min generasjon fikk rock og synthpop.

Karpe Diem rapper i hvert fall ikke om overfladiske ting og bling. Det vil si, de gjør vel det også, men når de gjør det er det for å sette ting i perspektiv. Gjerne med en snert av satire, derav ”Hilsen fra Montebello,” mottoet som prosjektet de turnerer med nå har. Karpe vil ha fokus på viktigere ting. Som rasisme, diskriminering, at kvinner burde få slippe mer til, religion, krig og fred og sånn.

Dette leverte de i fullt monn på Romsdalsmuseet. Men det kan ikke være hele forklaringen på at Karpe appellerer så bredt at både foreldre og barn står og hopper, veiver og synger med på Romsdalsmuseet denne fredagskvelden.

For mens de rapper om ”Vestkantsvartinga” hvor forskjellene på østkanten og vestkanten i Oslo tas opp med snert og humor, og når de synger om blaserte rikinger i ”Hus/hotell/slott brenner,” så har de full allsang. Romsdalinger rappet til og med på versene. Jeg gjentar: Romsdalinger rappet! I offentlighet! I flokk, mens naboen så på. Gåtta’ banen!

Meloditeften til Karpe Diem vil selv den ypperste popsnekrer misunne dem. Og med rytmer og arrangementer som ikke står tilbake fra noe av det min barndoms hiphop-helter holdt på med, har man en bra begynnelse.

Men Karpe stopper ikke der. For de vet hvordan man frir til et publikum. Og det vet hvordan man holder et publikum. Ja da, de bruker et hvert triks i boka. Sånn som å rope byens navn ofte, få folk til å hoppe, få folk til å synge med osv. Men hva fankern gjør det når det fungerer så bra som det gjør her? Guttene framstår som joviale, og at det beste i verden er å være akkurat her med oss. Akkurat nå! Dette kalles å gi folk valuta for billettpengene, folkens. Ta notater!

Og når de til og med drar opp en tilfeldig publikummer for å synge duett med Chirag på ”Spis din syvende sans,” og hun får lov til å rope ”I e fra Moldeeeeee,” spiser publikum det opp med hud og hår.

Topp dette med hitlåter som ”Stjerner” (deres beste låt noensinne), ”Attitudeproblemer” og den tekstmessig geniale ”Lett å være rebell i kjellerleiligheten din,” et utsøkt lysshow og scenedesign og et band tettere enn myggflokkene i myra på Andøya, og vi kan med sikkerhet si at vi har en vinner.

Kan jeg gi terningkast sju? Ikke. Ja, da får det vel bli seks da. Makan!