En alkoholisert og arrogant forfatter må ta seg av en tiåring med Tourettes og ADHD. Selv om jeg ikke kan komme på en liknende kombinasjon, så kan jeg likevel det. En mester og hans læresvenn? Det har nok de fleste hørt om før.
Settingen er ærverdige Grand Hotel i hjertet av Oslo. Hit søker forfatteren Axel Farstad (Atle Antonsen) for å skrive, drikke og dø. Har får imidlertid ikke skrevet, drukket og dødd i fred. Som et forstyrrende element kommer Noah (Håkon Bøhmer). Guttungen vil ikke være på SFO og vil heller tilbringe fritiden på hotellet hvor moren (Vera Vitali) jobber. Farstad har ingen penger og moren trenger en barnevakt og viola, et umake radarpar ser dagens lys.
Regissør Arild Fröhlich har skapt et eksistensielt drama med humor. I og for seg er det en god kombinasjon. Farstad er en forfatter som har mistet feste. Han lever i håpet om å toppe sin store suksess, en roman han ga ut for ti år siden. Nå er han sperret, både kreativt og sosialt. Istedenfor å overgå en suksess må han nå håndtere en guttunge som er like gammel som hans beste verk. Farstad må gjenskape seg selv som et medmenneske. Ingen lett oppgave for en som lenge har gitt blaffen i alt og alle.
Det er forfriskende å se Antonsen i en relativt seriøs rolle. Selv om humoren aldri er langt unna, så greier han å fange Farstads desperasjon. Vitali er god som alenemor. Hennes kjærlighet til sønnen gir lite rom for andre relasjoner. Et friskt pust er også Bøhmer som Noah. Han tilfører filmen naivitet, samtidig som rollen som læremester tidvis blir snudd.
Det er også filmens største svakhet. Dramaturgien presenterer forventede overraskelser. Selv om den mørke undertonene alltid ligger i nærheten, så er det hele veien glimt av håp.
I så måte faller filmen mellom to stoler. Den er verken mørk eller lys nok. Filmen safer seg inn på en gyllen middelvei hvor karakterene blir hengende litt i luften. Den er som sin hovedkarakter, rett og slett ikke modig nok til å nå de store høyder.
