Det måtte nesten komme. Historien om en av verdens dårligste skihoppere nærmest ber om å bli fortalt. Her har du alt en feel-good fortelling skal inneholde. En helt, eller kanskje mer presist, en antihelt, som skal, mot alle odds, gjennomføre en nærmest umulig oppgave.
Møt Michael (Eddie) Edwards (Taron Egerton), en temmelig nærsynt brite med kneproblemer. Han er milevis fra et olympisk ideal rent kroppsmessig. Når det gjelder holdninger er han imidlertid spot on. Helt fra barneårene har han nemlig drømt om å bli en olympier. Siden Storbritannia knapt kan kalles en hoppnasjon er dette Eddies store sjanse. Han må bare greie de olympiske kravene, eller rettere sagt, han må lære seg å hoppe.
Greit nok at sjangere stiller visse krav og at en filmfortelling følger en dramaturgisk formel. Her virker det som om regissør Dexter Fletcher nærmest har hatt en filmkokebok. Alt feel-good sjangeren krever er på plass. Vi har en helt/antihelt, Eddie. Vi har en konflikt; Eddie skal kvalifisere seg til OL, men han må først lære seg å hoppe. Vi har en uvillig læremester/mentor som tidligere var en storhopper men nå har slått seg på flaska (Hugh Jackman), vi har en helhjertet støttespiller, moren (Jo Hartley), vi har en mer tvilende støttespiller som må vinnes over, faren (Keith Allen), vi har en dose antihelter, deriblant en klysete gjeng fra det norske hoppmiljøet, vi har et mål, OL i Calgary og vi har en hel haug med humoristiske og rørende episoder hvor det er vanskelig å vite om en skal le eller gråte. Sist, men ikke minst, har vi en temmelig solid rollebesetning hvor blant andre Christopher Walken får lire av seg en følelsesladet tale.
Hva klager jeg da over? Når alt er på plass så burde det vel bare være fryd og gammen? Tja, det er nok overdoseringen som plager meg mest. Det blir litt for mye av litt for masse. Her er det ingen subtile hentydninger. Fletcher maler med bred pensel både visuelt og lydmessig. Greit nok at mye tvilsom synthmusikk så, eller rettere sagt hørte, dagens lys på slutten av 80-tallet, men det gjør ikke akkurat filmen bedre at den smøres ut i de følsomme partiene.
Egertons energiske tolkning av Eddie samt en del gode replikker trekker opp. Farens formaning til Eddie før han begir seg hoppingen i vold er et høydepunkt; -Du vil ikke gi deg med dette før du går ut av døren i en rullestol! Det er vanskelig å ikke trekke på smilebåndet av slik innsikt. Det er dessuten fascinerende å få et innblikk i hoppsportens galskap. Hvilket normalt menneske vil finne på å hive seg ned et stupbratt unnarenn for så å sveve ned en enorm bakke? En av våre stolte sporter får et nytt og interessant lys over seg ved at den blir sett gjennom øynene til en eksentrisk brite.
Filmen er heldigvis bedre enn Eddies hopping, selv om nedslaget er en smule ustødig.
