Det handler om glitter, glamour og skandaler. Kort sagt, det handler om Hollywood. Vi befinner oss på innsiden av drømmefabrikken. Studiosjef Eddie Mannix (Josh Brolin) får et ekstra problem i fanget når selskapets store stjerne, Baird Withlock (George Clooney) blir bortført av det som viser seg å være kommunistiske manusforfattere. Dermed står metareferansene i kø. Verken Hollywoods bisarre og tragiske kommunistjakt på 50-tallet, tanketomme western, historiske epos eller storslagne musikaler unngår Coen-brødrenes skråblikk.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg er en smule inhabil når det gjelder en Coen-film. Brødrene Joel og Ethan fra Minneapolis har i flere tiår vært blant mine favorittfilmskapere. Filmer som ”Raizing Arizona” (1988), ”Barton Fink” (1991) ”Fargo” (1996), ”The Big Lebowski” (1998), ”O Brother Where art Thou?” (2000) og ”No Country for Old Men” (2007) vil bli stående i filmhistorien i uoverskuelig framtid. Det er noe eget med en Coen-film. Selv om de stjeler hemningsløst fra både sjangere og tidsepoker, så har de sin egne Coenske stil.
Det Coenske gjennomsyrer også denne filmen. Det er en lek med sitt eget medium hvor vi blant annet får kikke bak fasaden. Det er ofte vanskelig å vite om vi ser en film eller en film i filmen. Dette er filmskapere som kjenner sin historie og som leker med den. Det er en morsom, om ikke spesielt nyskapende inngangsvinkel.
Rent dramaturgisk tøffer filmen av gårde i en jevn dur. Grunnhistorien er ikke spesielt komplisert eller dyp. De store overraskelsene, eller komiske høydepunktene, uteblir. Det er krydder her og der, blant annet Francis McDormand som røykende filmklipper, en mildt sagt uheldig kombinasjon. Tilda Swinton liver også opp som tvillingskribent, et nødvendig onde i stjernesystemet. Det tar imidlertid sjelden av, til tross for en imponerende rolleliste.
Min inhabilitet gjør at jeg også muligens har listen vel høy når det gjeler et nytt tilskudd til deres filmforfatteskap. At filmen engasjerer, har et visst driv samt spiller på flere nivå, regner jeg nesten som en selvfølge. ”Hail, Caesar” er både engasjerende, morsom og interessant. Allikevel når den ikke opp til brødrenes beste verk, til det er den alt for jevn.
