I 1204 blir Kong Håkon Sverresson drept. En borgerkrig og maktkamp utspiller seg i Norge. Med støtte fra Danmark kjemper baglerne for å fremme Romas makt i Norge, for å komme til makten må kongssønnen Håkon Håkansson tas av dage. To birkebeinere, Torsten Skevla og Skjervald Skrukka, får i oppdrag å frakte Håkon i trygghet.
Alle kjenner historien fra skoledagene.
En historie med svik, intriger, heltemot og ære.
Som skreddersydd for film.
«Birkebeinerne» har et godt utgangspunkt, men det blir vel mye kladdeføre ut av det hele.
Dialogen er enkelte ganger keitete. Filmen er ikke særlig nyansert, de onde er onde, og birkebeinerne så gode at du nesten kan skimte glorien. Veldig tydelig skiller er ikke noe nytt i filmhistorien, men dette er en film hvor man burde forvente mer dybde.
På actionsiden ser det bedre ut. Her går det slag i slag, bokstavlig talt.
Våre helter har knapt kommet seg unna et angrep, før de må frem med sverd og økser igjen. Regien og koreografien på actionsekvensene er jevnt over gode, og får frem intensiteten, men vi snakker ikke Ridley Scott nivå.
Når Skjervald drar noen buekunstner som er Legolas verdig, blir det derimot nesten for mye, settingen passer ikke helt.
Ski og birkebeinere hører sammen. Skijaktene er mesterlig skildret, enkelte ganger føler man at man er med opp i bakken. Regelrett «Supervention» birkebeiner-style.
Filmen fortjener honnør for lyden. Hvislende skikjøring i bratte heng, klaprende hover, mannefall, pilnedslag og sverdhogg leveres med pondus og trøkk.
Regissør Gaup pakker inn mye på 99 minutter. Resultater er en kompakt film uten dødpunkter. Men å få presset inn en av våre mest kjente historier på så kort tid går ikke uten å høvle bort en god del. Selv om kjernen er der, er mye utelatt, og historisk korrekt er det ikke.
Sine mangler til tross, «Birkebeinerne» er underholdende, og et spennende stykke av norsk historie har fått en spenstig film.
