Rebekka sjekker inn på et lite vestlandshotell under falsk identitet.
Hun vil ha et oppgjør og hevn for en hendelse tyve år bak i tid.
Når skjeletter ramler ut av skapet, og gamle synder kommer til overflaten, kan man aldri være sikker på hva som vil skje. Heller ikke Rebekka, hun tror hun vet, og hun har planen klar, men muligheten forsvinner og hun må endre taktikk.
Taktikkendringen gir grobunn for interessant og spennende dynamikk og relajoner mellom karakterene. Og det som først var sort/hvitt glir mer over i en gråsone. Vi, som publikum, er ikke alltid enige i Rebekkas valg.
Siren Jørgensen fra Stord, bærer sin første hovedrolle godt. Sorgen, sinnet og hevntørsten til Rebekka fremstår som troverdige. Resten av ensemblet kommer også godt fra det, men det er Frode Winther, som bygdas gullgutt og Rebekkas hevnobjekt Morten, som imponerer mest. Morten er blid, populær, kjekk, men med en mørk side. Eller?
Bygda Fjærland og ikke minst Mundal Hotel fremstår nesten som rollefigurer i seg selv.
Som hentet fra en fruktreklame i strålende sol, til gråvær og stemningsskapende kulisse.
Hotellet med sin gamle sjarm, minner litt om Overlook Hotel i «The Shining», selv om likhetene er få.
En annen karakter som gjør mye ut av seg er naturen i og rundt den lille vestlandsbygda.
Majestetisk og stemningsfullt, men aldri påtrengende.
Regissør Steinsbø bruker naturen flittig. Fra filmens start med store, vide oversiktsbilder hvor vi følger Rebekkas bil som ankommer bygda. I tillegg til selve handlingen blir vi dratt inn i historien ved hjelp av kameraføring. Lyse og sommerlige bilder, blir gradvis avløst av mer mørke og overskyede bilder etterhvert som handlingen skrider frem.
Ved filmens slutt forlater kamera bygda, som blir mindre og mindre i den storslåtte naturen.
De mest minneverdige scenene er padleturene med Rebekka og Mortens kone.
Både dialogen og landskapet er mer åpent. Enkelt og minimalistisk, men mesterlig skildret.
Ren kunst. Både direkte og indirekte.
I tillegg til å ha regissert sin første spillefilm, har Steinsbø også skrevet manus.
Selv om dialogen skranter litt enkelte steder har hun gjort en god jobb også her.
Filmen er basert på Ingvar Ambjørnsens bok «Dukken i taket».
«Hevn» er en overbevisende regidebut, og fungerer bra, men mangler samtidig litt nerve.
