James Bond er her for 24. gang, mens Daniel Craig gjør sin fjerde tolkning av verdens mest kjente agent.
I «Spectre» er det en skygge fra Bonds barndom som utgjør trusselen. Og som vanlig er det verdensherredømme som er målet, om enn i en litt annen variant enn tidligere.
Filmen nøster også sammen hendelsene i både «Casino Royale», Quantum of Solace» og «Skyfall»
Filmen starter med en kraftfull «tracking» sekvens, som minner om åpningssekvensen i
Brian De Palmas «Snake Eyes» (1998). Vi følger Bond gjennom en feirende folkemengde, opp en heis og inn en bygning. Scenen er så mesterlig utført at det nesten går hus forbi hvor spektakulær den egentlig er.
Så går det slag i slag. En bygning går i bakken, en heftig slåsskamp i et helikopter.
Alt unnagjort før tittelsekvensen.
Sam Mendes var for mange ikke det opplagte valget når han underskrev kontrakten for regijobben for «Skyfall». To filmer senere kan man trygt si at han har klart jobben med bravur. I likhet med «Skyfall» balanserer Mendes mesterlig mellom spenning, mellommenneskelige relasjoner og kick-ass action.
«Spectre» har et dagsaktuelt tema, innsamling av informasjon, og ikke minst hva den brukes til. Vi er i filmverden her, så det går litt litt raskt i svingene, men basisen føles troverdig.
Bond fikk en nødvendig oppgradering når Craig overtok smokingen etter Pierce Brosnan.
Borte var de totalt over the top scenene som ødela Brosnans siste Bond-film,
«Die Another Day» (2002). Med «Casino Royale» gikk serien mer tilbake til forfatter
Ian Flemings opprinnelige Bond. Mer spenningsfaktor og dybde. og bedre karakterskildringer.
Craigs Bond bobler heller ikke denne gangen over av lystighet og godt humør, men treffende one-liners og en kledelig fandenivoldsk holdning er på plass.
Både smokingen og dressen(e) sitter fortsatt som et skudd og Craig bærer de med stil, men han ser hakket mer sliten ut, tilsiktet eller ei.
Ingen Bond-film uten en skurk, denne gangen er det skurken over alle Bond-skurker,
Ernst Stavro Blofeld. Sjefen for SPECTRE har dukket opp i tidligere Bond-filmer, og nå er han tilbake i Christoph Waltz skikkelse, en old school Bond-skurk i oppdatert innpakkning.
Nok en solid prestasjon av Waltz. Og ja, katten er med.
Biler har alltid vært et viktig innslag hos den britiske agenten.
Bond kjører både nye Aston Martin DB10, og den samme DB5 som gikk i lufta i «Skyfall».
Skurkene kjører også britisk. Det går i Jaguar, Land Rover og Range Rover.
En spektakulær biljakt med noe av det råeste britisk bilindustri kan varte opp med, Aston Martin DB10 og Jaguar C-X75, er en av de bedre biljaktene på en stund.
Elementene av tradisjon og humor vi har blitt kjent med opp gjennom Bond-historien er selvsagt til stede, litt mer lavmælte og subtile, men like treffende som før.
Bonds forsøk på å bestille seg en martini på en helsefarm, og hans elegante retting av ermene på dressjakken mens han spaserer ut av en fallende bygning. En uhyre strategisk plassert sofa. Bonds små smil når han ser de typisk Bond-humor utløserne.
En bilist som havner midt i biljakten mellom Bond og en av Blofelds lakeier er et av flere velfungerende comic relief. Så tradisjonen holdes i hevd.
«Spectre» gir også en deja-vu følelse. Pierce Brosnan i båt ned Themsen, Craig gjør det også. Roger Moore i heftig slåsskamp med ordknapp skurk ombord i et tog, Craig også. George Lazenby på høyfjellsklinikk, jepp, helt riktig, Craig rekker det også.
Er det en hyllest eller er det ment som en oppsummering og avsluttning?
Craig har uttalt at han ikke ser for seg å gjøre mer Bond, om det er pr snakk eller oppriktig er uvisst. Craig er en suveren Bond, så fingrene krysset for at han fortsetter.
Bond har holdt koken i over femti år, og er på en måte litt utdatert, men samtidig føles karakteren frisk og rask som aldri før.
Med eller uten Craig, flere Bond-filmer blir det.
Og så lenge de er like bra som «Spectre» er det bare å kjøre på.
