Av og til kan man oppleve noe som får en til å miste pusten. Martti Heldes film om Erna og hennes families deportasjon fra Estland til Sibir er laget på en måte jeg bare må bøye meg i støvet for. Ved å bruke Ernas brev til sin mann som grunnsteinene i historien så veves film og noe som kan forklares som stillbilder i 3D, sammen til en fortelling om sorg, savn og den store, store kjærligheten.
Filmen begynner som en vakker kjærlighetshistorie hvor vi møter Erna (Laura Peterson), hennes mann Heldur (Tarmo Song) og deres datter Eliide (Mirt Pregel) i idylliske omgivelser før helvete braker løs. Ernas stemme ligger som et behagelig slør over en varm sommerdag hvor menneskene nyter naturen og hverandres selskap.
Plutselig inntreffer deportasjonen. Sammen med flere andre blir de først fraktet vekk på lastebiler. Det er her filmen tar et uvanlig formmessig grep. Som i et vokskabinett så står menneskene frosset i ulike positur imens kameraet beveger seg sømløst rundt dem. Vi hører lyder av herjinger inne i familiens hus og gardinene blafrer i vinduene, men alt annet er stille. Det hele føles uvirkelig, som om i en drøm, eller rettere sagt et mareritt.
Det regissør Martti Helde oppnår med denne stiliseringen er en subtil tilnærming av en sterk historie. Her er ingen dialog i nåtid, kun beskrivelse i fortid. Når Heldur blir skilt fra sin kone og datter skjønner vi at brevene er skrevet etter seperasjonen. De er et forsøk på å bevare de gode minnene samt å holde gnisten av håp i live.
- Si meg Heldur hva er frihet verdt om du må betale for den med ensomhet? skriver Erna til sin mann. Hun vet ingenting om hans skjebne, ei helle om han får brevene.
I filmens start får vi kort informasjon om de historiske begivenhetene rundt den massive deportasjonen natt til 14. juni 1941, hvor 40000 fra Estland, Latvia og Litauen ble deportert til Sibir. Så er fokuset helt og holdent viet Erna og hennes brev. Ved å gjøre tall til mennesker så får vi en helt annet inntrykk av begivenhetene. Dette er en kvinnes skjebne i et mylder av andre. Heldes får med enkle midler fram en lengsel som nesten virker for stort til at et menneske kan bære den alene. Krigens traumer og irrasjonalitet har blitt forvandlet til en historie om kjærlighet og savn og en ukuelig vilje til å overleve.
Dette er en film jeg kommer til å huske lenge.
