Fræna: Krigen i Norge startet kl. 04,21 den 9. april 1940. Da smalt det første av to skudd fra den tyskproduserte kanonen på Oscarsborg Festning på Kaholmen, som senket den tyske krysseren Blücher i Drøbaksundet. Blücher ledet den tyske invasjonsstyrken som skulle hærta Oslo en time seinere.
M/S Sørland fra Bud var like i nærheten da det smalt. Med mannskap på fem fra Bud herred og innleid skipper fra Østlandet, forlot den 20-årige fraktebåten Moss rundt 03-tida 9. april. Den var på veg til Oslo da krigshandlingene i Norge startet i Oslofjorden.
Øvelse, sa skipperen
– Far var maskinist om bord. Sammen med styrmann Peder Male hadde han vakt den natta. Oppe fra styrehuset oppdaget de all trafikken på fjorden. Derfor gikk de ned og tørnet skipperen, sier Hans Johan Rishaug fra Harøysund til Romsdals Budstikke. Han er eldst i barneflokken på sju til Hans H Rishaug (1909-1991).
– Skipperen (Asbjørn Martinsen fra Råde) trodde det bare var en militærøvelse. Ikke krig. De slakket derfor av på motoren slik at båten bare andøvde, sier Rishaug. En fatal, men forståelig feiltakelse. Stortinget, Regjeringen og forsvarsledelsen var løpende orientert om den tyske flåtestyrken som nærmet seg Norge 8. april. Ingen tok krigsvarselet og krevde strakstiltak.
Dramatikken. M/S Sørland lå stille ved Elle fyrhus litt sør for Skipshelle da de smalt fra Oscarsborg. 15–20 minutter etterpå kom krigsskip på retrett ut fjorden. De to på vakta meldte fra til skipperen om at det neppe var norske skip.
Skipperen besluttet da å fortsette ferden inn fjorden. Han mente krigsskipene ikke ville gjøre dem noe. Han vant akkurat å komme på dekk før Sørland kom under dobbelt ild fra krysserne Emden og Lütsow. Klokka var da mellom 04.30 og 05.00.
Skuddene
Først smalt det fra maskingevær. Så senket Emden Sørland. En granat traff forut og startet storbrann.
– Mannskapslugaren var framme på båten. Det var der granaten traff, sier Rishaug.
Tre mann lå da nede i lugaren. To døde momentant i køyene sine. Kokken Ole Tornes (12. mars 1922 – 9. april 1940), var yngstemann om bord. Den andre var båtmann og tobarnsfar Hans Frisnes (19. desember 1908 -9. april 1940).
Maskinassistent Jon Kristengård var eneste overlevende i kahytta. Han våknet av smellet og hørte riggen falle. Han prøvde forgjeves å riste liv i de omkomne før han halvt i svime tok seg opp til ildhavet på dekk. Leideren brant vekk under ham og håret svidd før han kastet seg i sjøen. Der var Hans Rishaug fra før.
Svømmedrama
– Skipperen kastet livbøye til de to. Sjøl var han så lite svømmedyktig at han bakket båten så nær land han klarte før den gikk rundt og sank, sier Rishaug.
Hans H. Rishaug var en glitrende svømmer. I 1931 fikk han 300 kroner og medalje fra Carnigies Heltefond, for å ha berget en mann under sildefiske i Trondheimsfjorden. Vedkommende satte seg fast i snurpenota og ble dratt ned. Rishaug kastet seg etter. På andre dykket skar han mannen løs og berget ham.
9. april 1940 svømte han for sitt eget liv. – Kristengård og far var fryktelig gode til å svømme. Likevel var det nære på. Far sa at de svømte blant isflak og fortsatte etter at de nådde land. Han lå og fektet også etter at han kjente sanden under seg. Sannsynligvis var de da helt utslåtte og kanskje i sjokk. De lå der helt til soldater kom til og hjalp dem.
Soldatene hadde våpen, men ikke ammunisjon. Akkurat dette gikk han og funderte på så lenge han levde, sier Rishaug.
– Hva fortalte han fra dramaet?
– Ikke så voldsomt mye. Mange av detaljene har jeg lest meg til i boka «Dåd og drama» som Hans Olaf Brevig ga ut i 1989. Han intervjuet overlevende før de døde.
Far sjøl mente at det var papirlasten fra Borregaard som berget dem fra granatsplintene da de ble skutt i senk. Da vi var barn var han svært opptatt av at vi skulle lære oss å svømme. Han sa ikke så mye, men gikk han og fulgte med når vi var nede på stranda. Kanskje skyldes dette hva han sjøl opplevde, sier Rishaug.
Bikkja overlevde
Trioen fra Bud som overlevde, fikk seg gardsarbeid i nærheten. 29. mai møtte de under sjøforklaringen i Oslo byrett. Rett etterpå dro de heim.
Den siste som ble berget var den seks måneder gamle skipshunden Passopp. Den ble funnet av en patruljebåt utpå dagen og tatt hånd om. Deretter bare det til kennel i Oslo helt til reder Solvåg hentet hunden heim til seg.
Ringen sluttet
Ragnvald Solvåg bygde Bud Handel rett etter krigen. Der leier Bud Sogelag lokaler i dag. Leder Nils Arne Fjøren (78) vil prøve å få til en liten minneutstilling der.
– Folket er ikke så opptatt av forliset lengre, sjøl om det fortsatt er omsnakket. Hendelsen skjedde for 70 år siden, så den har kommet litt på avstand. Samtidig er dette en del av historien vår som vi må ivareta, sier Fjøren.
– Du har et spesielt minne?
– Sønnesønnen til rederen, Carl Jacob Solvåg, dykket på vraket i 2003. Tanken var å finne ankeret, men det hadde andre tatt opp tidligere. Derimot tok han opp noe av papirlasten.
En bit av papiret har jeg fått. Det er merkelig hvor godtpapiret har holdt seg under vann. Men det var jo sammenpresset, vet du, sier Fjøren.
Denne artikkelen ble først publisert 9. april 2010.
