«Brutal og riktig Russland-dom, men doping vil ikke forsvinne»

KOMMENTAR: Idrettsnasjonen Russland stenges ute, men noen enkeltutøvere vernes. Blir det ro av dette, og tror vi at det vil gjøre slutt på doping?

Ola Bernhus mener at IOC og Thomas Bach tok den riktige avgjørelsen da Russland ble kastet ut av OL.Foto: Reuters

meninger

Nei, på begge spørsmål i innledningen.

Det er nok av dem som i dag vil kritisere Den internasjonale olympiske komité, spesielt for bruken av kollektiv straff.

IOC prøver å dempe denne kritikken ved at utøvere som beviselig ikke har vært dopet, skal få være med i Sør-Korea. De får delta nøytralt under IOC-flagg, og uten at det heises russiske flagg eller spilles russisk nasjonalsang.

Et kritisert prinsipp

Kollektiv straff er allment betraktet som en vederstyggelighet. Personer som ikke er tatt for en forbrytelse, skal heller ikke straffes.

Kan det da forsvares at russiske idrettsfolk straffes kollektivt på denne måten?

Nei, mener mange, også norske eliteutøvere som Martin Johnsrud Sundby og Tiril Eckhoff. De som ikke har avgitt positiv dopingprøve, må få konkurrere.

Når styret i Den internasjonale olympiske komité likevel avsier en kollektiv straff, sikkert ikke uten at innvendingene er grundig debattert, så har det å gjøre med den massive mengden indisier i saken mot Russland og enda mer – at dopingen i Sotsji åpenbart var styrt (institusjonalisert, som de sier) ovenfra, helt opp til president Putins nærmeste medarbeidere.

Det er idrettsnasjonen Russland som straffes, og da ryker enkeltutøverne med i strømmen.

Det måtte bli slik

Det var egentlig ingen vei utenom. Vedtaket kan forsvares. Det kan ses på som det hittil beste forsøket på å få redusert dopingen i internasjonal idrett. Den er en del av avskrekkingen.

Tidligere har vi sett at dopingmyndighetene er villige til å benytte prinsippet om objektiv skyld, det vil si at utøveren er ansvarlig også i saker der hun/han ikke har personlig skyld og trolig ville blitt frikjent i det sivile rettsapparat. (Dette har blant andre felt to norske stjerner, Martin Johnsrud Sundby og Therese Johaug).

Derfor ser de i enkelte saker bort fra prinsippet om at bevisbyrden ligger hos påtalemyndigheten, eller at tvil skal komme tiltalte til gode.

Kollektiv straff i det omfanget vi nå ser, er likevel et skritt videre.

Det er et straffeprinsipp som Genèvekonvensjonen av 1949 også forbyr, riktig nok tenkt som et forbud i krig, ikke i idretten. Men det understreker alvoret.

Egentlig en fiasko

Dopingjakten frem til denne dag har stort sett vært en fiasko. Når vi trodde det ikke kunne bli verre, kommer det stadig mer sjokkerende dopingsaker. Russlands systematiske doping i Sotsji er kanskje det verste hittil, fordi det var så systematisert og sentralstyrt.

De fleste av oss har gitt opp å tro at doping vil forsvinne.

Flere saker vil komme så lenge det er prestisje og penger å hente.

Og det er jo det moderne idrett går ut på, er det ikke?